Det er varmt, veldig varmt. Det oser opp fra asfalten. Vi kjører bil, i Oslo, midt på varmeste formiddagen. Vi bestemmer oss for å parkere i Sentrum P-hus (tidligere Ibsen) og kjører inn og ned. Det blir mørkt, svalt og typiske lyder og lukter som befinner seg i et P-hus brer seg. Det blir stille i baksetet. Veldig stille. Så kommer spørsmålet: Mamma, hvilken båt er dette?
Tanken har aldri slått meg før, hvor likt det kan oppleves. Et P-hus og en ferge…
Om morningen pleier eldstejenta (3 1/2) å gå ut og hente avisen. Hun tok et blikk på forsiden mens hun var på vei inn igjen og i løpet av de få sekundene hun så på den kunne hun konstatere at pappa hadde akkurat lik sag som det var på bildet i avisen. Hva - sag? Ja, den står i venstre kant av bildet og har nå fått en rød ring rundt. Og det stemmer - akkurat sånn kapp- og gjæringssag har pappaen. Jeg vet jo godt at barn legger merke til de underligste og mest uvesentlige ting som vi voksne ikke tenker på, men dette slår alt annet så langt…
Mathilde (3) : Mamma, ikke sant det er sånn? Først er man baby, så er man barn, så blir man ungdom og så blir man voksen. Da blir jeg mamma!
Jeg: Ja, sånn er det. Men først må du kanskje finne en mann slik at babyen din får en pappa også?
Hun ser oppgitt opp på meg, himler med øynene og sier: Mamma, jeg synes vi godt kan dele på den pappaen vi har!
