Arkiv for kategorien ‘Familie’

Fersk mais

8 oktober 2007

Mmmm – nykokt mais… Jentene var ivrige da vi var på selvplukk av mais i månedsskiftet august/september. Det er en perfakt aktivitet å ta med barn på. Det går radig unna. De rekker ikke bli utålmodige før vi har kurven full.

Jentenes dag

7 august 2007

Noen glimt…

1 år og spise stor kake helt selv…

4 år – og vet hva hun vil. Bløtkaka var lillesøsters og fikk dermed ett lys. Sjokoladekaka var hennes og fikk fire lys. Dermed løste kakelysproblematikken seg veldig greit.

Og et herlig frukt-/bærfat med dip (vaniljekesam)

Om det å være fire og ett – kaniner, den talende kamel og en buktende slange

3 august 2007

Takk for alle koselige hilsener og gratulasjoner vi har fått i forbindelse med jentenes bursdag! Nå har vi feiret dem begge. For eldstemann var det vanskelig å sovne kvelden før den store dagen. Så mye spennende å tenke på som var i vente. Jentene var i 100 fra morgen til kveld. Det var presanger og kaker og frukt og bær og mange mennesker innom. Stor stas. Minstemann sluknet tidligere enn vanlig, eldstemann håpet på å kunne klare å være like lenge oppe som mamma og pappa – nå var hun tross alt FIRE. Det gikk dessverre ikke, selv om hun holdt overraskende lenge den dagen.

Det er når man sammenlikner med barn at man virkelig ser at tida går – og at det skjer noe i løpet av dagene som «flyr». Det er vanvittig mye som har skjedd på de fire årene siden vi fikk Mathilde. Nå er hun jo «stor» jente som det virkelig går an å føre en god samtale med. Hun har så mye rart for seg, spør og undrer seg over alt mulig og rollespill-leker hvor vi alle blir involvert er det store. Det er herlig å se fantasien boble - hvordan hun kobler og finner på morsomme ting. Tidligere i sommer var vi i Tønsberg. Der bodde vi i en leilighet som tidligere har tilhørt min mormor. Vi var en tur oppe på loftet for å hente noen saker på boden. Der er det boder tilhørende de ulike leilighetene på begge sider av en midtgang, inngjerdet med netting. Da kommer sjefsspørsmålet – «Har de mange kaniner her?»

Sofie har blitt ett. Vi har ikke lenger en baby i familien. For når man har blitt ett år er man vel gått over i jentenes rekker, og kan ikke lenger kalle baby eller? Hun har stabbet rundt siden hun var 11 måneder. Hun går bedre og bedre for hver dag,  og nå er hun blitt så flink at hun sjelden krabber lenger. Det er helt herlig å se på, hvordan den lille «terta» går – for stor for alderen er hun i alle fall ikke. Jeg kan se og se og blir aldri mett på det. Hvordan hun hele tiden sjangler av gårde, prøver iherdig å holde ballansen, bums ned i bakken rett som det er – heldigvis er veien ned kort. Hun er fort oppe igjen som om ingen ting har skjedd og fortsetter målrettet videre. Hun får virkelig kjørt seg. Alt skal undersøkes og tas del i, og blåmerker og skrammer både her og der vitner om at alt må læres og erfares. Det begynner å bli farlig. Hun har «null» vett, men via tripptrappstolen til storesøster kommer hun opp på kjøkkenbordet så elegant som bare det, helt alene. Her gjelder det å følge med! Ellers er det dyr som er den «store». Da vi var i dyreparken i Kristiansand tidligere i sommer var hun helt vill. Da den talende kamel entret scenen i byparken i Kardemommeby holdt hun på å «ta av» og tiltrakk seg publikums oppmerksomhet fullstendig. Og til de av dere som har fulgt bloggen – nå er smokkene plukket ned fra smokketreet og overlevert til Kaptein Sabeltann, alle som en.

~

Mathilde og jeg har laget en slange. Hun var ivrig med. Klippet eggekartonger i biter og malte dem med vannfarger etterpå. Til sist sorterte vi delene etter farge før vi tredde dem på en tråd. Det ble en fargrik sak.

4 + 1

29 juli 2007

For et år siden det hendte. Mathilde feiret år og ble samtidig storesøster til ei lita jente. Det var stas, nå har vi dobbel-kalas. Mathilde og Sofie - gratulerer så mye med 4- og 1-årsdagen! Klem fra pappa og mamma

bursdagsbarn

Øyne for detaljer

13 juni 2007

Om morningen pleier eldstejenta (3 1/2) å gå ut og hente avisen. Hun tok et blikk på forsiden mens hun var på vei inn igjen og i løpet av de få sekundene hun så på den kunne hun konstatere at pappa hadde akkurat lik sag som det var på bildet i avisen. Hva – sag? Ja, den står i venstre kant av bildet og har nå fått en rød ring rundt. Og det stemmer – akkurat sånn kapp- og gjæringssag har pappaen. Jeg vet jo godt at barn legger merke til de underligste og mest uvesentlige ting som vi voksne ikke tenker på, men dette slår alt annet så langt…

Egentlig er vi fem…

1 juni 2007

Ja, jeg må jo nesten få presentere for dere – vårt femte familiemedlem. Det er favorittdokka til eldstejenta. Hun fikk henne da hun var 1 år og hun har i grunnen vært med henne nesten over alt siden. Det er ikke lite kjærlighet og omsorg denne dokka har fått i løpet av tre år, men kanskje litt hard medfart også - slik en liten dokkekropp dessverre må finne seg i? Noe navn derimot, det har hun ikke. Det passer seg visst ikke. Hun går  under kallenavnet «den brune babyen» – rett fram – enkelt og greit.  «Ja, for det er jo den enste babyen jeg har som er brun…», sier hun og smiler.

Nå har hun fått et nytt antrekk. Kortermet body (dere ser visst dessverre bare ermene…), spencer med tilhørende solhatt, samt jakke med krage. Ble hun ikke fin?

 

Svigermor svikter ikke

10 april 2007

Påsken er over og vi er tilbake til hverdagen. Svigermor svikter oss ikke i år heller – hun blomstrer igjen med sin liljeduftende ranke!

Tidligere innlegg om Svigermors tunge

Det har ikke blitt så veldig mye strikking i påsken, men noe har det jo blitt. Dette kommer jeg tilbake til – helt klart. I mens legger jeg ut et blide av jentene på påsketur. Sofie var i ferd med å sovne så hun henger litt på halv tolv stakkars…

Se der – ja! Da ser dere jo noe av det jeg har gjort i påsken alt. Fått ferdig en Odessa som passet til Mathilde. Den forrige stakk min søster av med – den passet både hennes hode og smak så da fikk den en lykkelig eier også. Det var bra. I tillegg har jeg strikket enda en Odessa – samme garn og farger som de andre men enda litt mindre i størrelsen og med hvite perler. Den passer nesten til Sofie nå - til høsten blir den nok perfekt!

Å sette spor

9 mars 2007

avtrykkDet hender du blir lei,
fordi jeg er så liten.
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten.
Men hver dag blir jeg større
ja, en dag blir jeg stor
og alle mine avtrykk
blir bare svake spor.
Her er mitt lille avtrykk
så kan du huske og forstå
hvor søte hender jeg hadde,
den gang de var små.

Et vers som sikkert mange har vært borti. Jeg liker det og jeg har et spesielt forhold til det. Eldstejenta vår kom hjem fra barnehagen med et håndavtrykk på papir ved siden av dette diktet da hun var 1 1/2 år. Pent innrammet og godt innpakket i papir – det måtte ikke åpnes før julaften! Hennes første barnehagekunst. Da fikk jeg tårer i øynene…

Her hjemme har vi laget vår egen variant – gipsavstøpning av hendene og føttene til våre håpefulle. Koselige minner å ha senere og veldig stas for barn å holde på med. Her kommer noen bilder trinn for trinn:

1. Avtrykket lages i trolldeig. Finn en passende form, f.eks en tom isboks. Trykk trolldeigen så jevnt du klarer ut i bunnen av formen og lag avtrykk med hånden eller foten i trolldeigen. Det er ikke alltid så lett å få en fint avtrykk av små barnehender eller -tær, men blir det mislykket kan man jo bare kna sammen trolldeigen og prøve en gang til.

avtrykk

2. Avtrykket i trolldeigen er klar. Dette er minstemanns variant. Her fikk vi plass til både en fot og en hånd på det samme bildet.

3. Lag en gipsblanding som helles opp i «trolldeigformen». Jeg tror det er en fordel å lage gipsblandingen nokså tykk. Da tørker den fortere og trolldeigen tar opp mindre vann og blir dermed mindre klissete å få fjernet etterpå. Pass på at det kommer gips oppi alle kriker og kroker slik at det ikke blir hull og mangler på gipsavstøpningen.

4. La gipsen stivne. Tid avhenger av gipsblandingen man bruker. Du kjenner på overflaten når gipsen er stiv nok til å tas ut av forma. Vær sikker på at det er stivnet tvers igjennom alt før du lirker gipsen ut av boksen. Fjern trolldeigen og vo-la-vo – du har en flott gipsavstøpning! Enkelte ganger har jeg opplevd at litt av trolldeigen sitter fast i gipsen. Forsøk i så fall å fjerne dette forsiktig og gni lett på gipsen, som enda er litt myk og formelig, med litt vann. Trolldeigen kan nå gjerne brukes til å lage figurer og alt man måtte ønske seg mens gipsavstøpningen får tørke mer.

5. La avstøpningen tørke ordentlig, gjerne over natta. Om du vil male, lakke eller beholde den naturell er en smakssak. Her bruker vi trolldeigmaling.

Og dyp konsentrasjon…

6. Lag på lag med maling og til slutt er kunstneren fornøyd:

Trolldeig  – jeg lager den slik:

1 del salt
1 del hvetemel
1 del potetmel (evt. hvetemel)
1 del vann
2 spiseskjeer olje

Potetmelet gjør deigen «finere» – oljen gjør den mer smidig og lett å forme.  Prøv deg litt frem – det er viktig å lage en deig med god kosistens. Er den for tørr smuldrer den lett og det blir vanskelig å trille ut figurer osv. Er den for bløt blir det bare kliss…

Trolldeigfigurer steks på svak varme – 80-100 grader. Bruk gjerne varmluft. Tid avhenger av figurens størrelse og tykkelse. De skal stekes til de er helt harde.

Hva med lillesøster?

5 mars 2007

Hun vil ikke ha smokk!

Vi har forsøkt ulike varianter og fasonger, men ingen faller i smak annet enn at de er morsomme å leke med når hun ligger på gulvet, som alt annet med spennende farger og fasonger forøvrig…

Min favoritt blant eksemplarene som er testet er denne *fnis*:

smokk

Smokketreet

2 mars 2007

smokketreet

Smokk? Hva skulle vi gjort uten smokken? De fleste foreldre har et forhold og sine egne meninger og erfaringer i forhold til denne lille greia. Vår lille Mathilde var riktignok i overkant av 3 måneder før hun ville ha den, men etter hvert ble den god å ha, veldig god (både for liten og for stor!). Men bruken tok heldigvis ikke «overhånd» – vi klarte å innføre greie rutiner for når det var greit med smokk og ikke. Smokkestedene ble i bilen, i vogna og i senga og hun innfant seg med det. Men gjett om det var krise hvis vi satte oss inn i bilen og det ikke lå en smokk der!

Etter hvert som hun ble eldre ble den ikke like viktig på trille- og bilturer lenger. Men når kvelden kom og hun skulle legge seg – hva skulle vi gjort uten smokken da? Hun var helt avhengig. En i munnen og en i hver hånd. Det var jo så deilig å masere tuppen med tommelen og pekefingeren. En var definitivt ikke nok.

Og så kommer tida da hun begynner å bli for «stor» til å bruke smokk. Hvor man mener denne grensa går varierer jo avhengig av hvem man prater med, men man må vel følge det man selv synes er rett. Hvordan skulle vi klare å venne henne av med smokken? Hennes beste venn og trøst i nøden. Hvordan skulle vi få henne til å roe seg om kvelden uten denne?

Vi begynte å snakke med henne om dette da hun var rundt 2 1/2 år. Ikke at hun måtte slutte NÅ, men at store jenter ikke brukte smokk og at når hun følte seg stor nok så kunne hun også slutte en dag.  Det var hun enig i, hun skulle jo bli storesøster og alt ting! Men, vi kom aldri lenger enn dette. Men vi hadde i alle fall begynt å forberede henne.

Det nærmet seg sommer og tidspunktet for da lillesøster skulle bli født. Vi planla en tur til Kristiansand – etter at babyen hadde kommet til verden. Kanskje hun ville ta med smokkene og gi dem til Kaptein Sabeltann?

Det ble ingen tur til Kristiansand den sommeren. Lillesøster ble født to uker etter termin og det var litt mer om og men etter fødselen enn sist. Sommeren begynte å gå på hell og vi ble hjemme med den lille nyfødte alle sammen.

Plutselig dukket det opp en utgave av Foreldre og Barn i postkassa med en artikkel om det å slutte med smokk. Vi voksne synes det er et fint blad og leser det med stor interesse. Men vår lille frøken er enda mer interessert enn oss. Hun hiver seg over bladet! Der er det bilder av babyer og barn, mye å kjenne seg igjen i, omtale av bøker og filmer som fenger for ikke å glemme all reklamen som treffer blink hos disse små. Så mye å kjenne seg igjen i – hun tror det er et blad for henne! Hun kom til artikkelen om smokken. Stort bilde av to barn som hang smokkene sine i et tre, det såkalte tuttetreet, i en park i Stavanger. Grenene var stappfulle av smokker allerede, men det var alltids plass til noen til. Der kunne gamle, utslitte smokker få et nytt liv. Alle barn som ville kunne gå dit for å henge opp sine smokker når tiden var inne for å slutte.

«Jeg vil også henge smokkene mine i det treet!», kom det fra vår lille frøken.
«Jeg skal også slutte med smokk!»

«Jaha, er du stor jente nå da?»

«JEPP!»

Problemet var jo bare at vi ikke visste om noe tilsvarende smokketre i nærheten av her vi bor. Men, det var i grunne ikke noe problem. Hun var like fornøyd da vi foreslo at hun kunne henge opp smokkene i plommetreet ute i hagen. Vi fant frem bånd, saks og de smokkene vi klarte å oppdrive der og da og hang de opp i treet en etter en. Bank i bordet. Hun har aldri villet ha dem tilbake. Det har holdt at hun har kunnet gå ut i hagen og se på dem, dinglende der opp på greinene. Var det så enkelt? Antagelig fordi det var hun som tok avgjørelsen, helt alene… 

Vi bor innerst i en blindvei, men det går en turvei videre forbi huset vårt. Det er ikke få som har stoppet opp, kikket, pekt og pratet om treet men det gjør oss aldeles ingen ting. De fleste kan legge sammen to og to…

Etter hvert som tida har gått hender det at det dukker opp gamle smokker, nederst i kurven med bamser, under madrassen i senga, bak kommoden osv. Det er like stas hver gang, en smokk til ut på treet. Nå har de hengt gjennom hele høsten og vinteren og det begynner vel snart å gro mose på dem. *Fnis*. Og til sommeren, som hun selv sier:
«Da skal jeg samle alle smokkene i en stoooooor pose, mamma - du skal ta bilde av meg og jeg skal levere dem alle sammen til Kaptein Sabeltann, for Kaptein Sabeltann bor i Kristiansand, ikke sant det mamma?»


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.